Hei, jeg heter Cecilie og er mamma i en familie på fire. Jeg og familien kommer fra Bergen og bor nå i Rælingen, like ved Østmarka, på Østlandet. Jeg bor med min mann Frode og våre to døtre Frida på 14 og Jenny på 11. Inntil nylig var familien lykkelig fullkomne med pusen Ellie i hus.
For 8 år siden hentet vi henne fra Dyrebeskyttelsen i Bergen. Jeg husker at vi hilste på søskenparet, Sid og Ellie, med navn fra filmen istid, da de var så forkomne og kalde når de 8 uker gammel ble funnet alene i en myr og levert til Dyrebeskyttelsen. Noen hadde dumpet dem.
Da Ellie var 12 uker gammel fikk vi henne med oss hjem, ferdig chippet og vaksinert, og måtte love å sterilisere henne innen hun fikk gå ut rundt 6 måneders alder.
Selv lovet vi i familien hverandre at lille forkomne Ellie, som hadde fått en røff start i livet, nå skulle få et trygt og godt katteliv helt til alderdommen tok henne.
Slik ble det dessverre ikke. En dag i august 2019 forsvant hun, mest sannsynlig tatt av en person som tok henne av dage. Det var i en periode hvor hele 30 katter forsvant på mystisk vis i området. Igjen sitter vi urolig, men bange anelser om hva som skjedde og kun med viten om at vår elskede Ellie aldri kommer hjem igjen. Livet hennes endte som det begynte dessverre.
Hva gjør vi nå?
Huset uten Elliepus føltes tomt. Det er noe med det å ha et dyr boende. Et dyr som kan speile deg i godhet, lek, irritasjon og ikke minst som passer på oss når vi er syke. Ellie var ikke spesielt tålmodig med minstemor i familien, men når hun var syk lå hun i sengen hennes og passet på, så lenge det varte. Ellie gjorde oss lykkeligere som familie <3
Vi har snakket litt i familien om å få en ny pus i hus, men min eldste datter mente at det ville være å erstatte Ellie. Selv kjente jeg på angsten som ville melde seg når den nye kattungen etterhvert skulle leve livet i den fantastiske bakhagen vår, aka Østmarka. Hva om den ikke kom hjem igjen sånn plutselig, hva om noen tar denne katten også?
Hva med en valp?
Dermed begynte tankene om en liten valp å melde seg. Den har vi jo mer «kontroll på» og siden jeg er ute på tur i skogen eller på joggetur rundt fotballanleggene daglig, ville det kanskje være greit med en liten turkamerat, eller turtjommi som vi sier på bergensk.
Vi kikket på kalenderen og fant ut at våren var for travel med en del reiseaktivitet, men at det i august var en åpning for at far i huset kunne ta ekstra tid hjemme med en liten valp. Dermed ble planen lagt og vi skulle komme tilbake til dette «prosjektet» etter påske.
Så kom korona!!
Plutselig ble vi sittende hjemme hele gjengen. Reisevirksomhet i påsken og sommeren gikk fløyten og vi har masse tid. Endelig kan vi få et husdyr igjen… og bli littegranne lykkeligere som familie.
